Dette må være en av de mest ekte og rørende historiene jeg har lest på lenge. Tenk på at det er mye sannhet i denne 6-åringens ord, og hvor dypt de rører oss.
Om flere hadde lest denne historien, hadde verden garantert vært et bedre sted.
«Jeg jobber som veterinær, og ble en dag oppringt for å undersøke en 10 år gammel hund ved navn Belker. Hundens eier, Ron, kona og deres 6 år gamle sønn Shane, var veldig glad i Belker – og håpet på et mirakel.
Jeg undersøkte Belker og fant ut at han hadde kreft. Jeg fortalte familien at det ikke var noe jeg kunne gjøre, og tilbød meg å avlive ham for å gjøre slutt på hundens lidelse.
Da vi forberedte prosedyren, fortalte Ron og Lisa at de ville at sønnen skulle være med og se på. De følte at Shane kanskje kunne lære noe viktig av opplevelsen.
Dagen etter kjente jeg klumpen jeg alltid får i halsen, når familien samlet seg rundt Belker. Shane virket så rolig, og satte seg ned og klappet hunden sin for siste gang. Jeg lurte på om han egentlig skjønte hva som foregikk. Noen minutter senere sovnet Belker stille og rolig inn.
Den lille gutten så ut til å akseptere hundens bortgang uten vanskeligheter eller forvirring. Vi satt sammen en god stund etter at Belker sovnet inn, og spekulerte på det triste faktum at dyr lever så mye kortere enn mennesker.
Shane, som satt stille og hørte på, sa plutselig: «Jeg vet hvorfor!»
Overrasket snudde vi oss mot ham alle mann. Det han sa da traff meg rett i hjertet. Jeg hadde aldri hørt en så trøstende forklaring. Den har til og med påvirket måten jeg lever på i dag.
«Mennesker blir født slik at de kan lære seg å leve et bra liv – hvordan man elsker alle og er snill hele tiden, ikke sant?» sa 6-åringen, og fortsatte:
«Men hunder, de vet jo allerede hvordan man gjør det, så de trenger ikke å være her like lenge som oss.» «